onsdag 30. mai 2012

Tur 19 Needles


Lars var på besøk i 14 dager og etter et par dager med mountainbiking i Santa Cruz ble det helgetur for alle til Needles sør i Sierra Nevada. Needles er en liten samling med spisse nåler og domer og er først og fremst en klatredestinasjon. Turen opp fra teltplassen til  fjelltoppene er en fin fottur, men  bortsett fra denne fine turen er det ikke så mye annet å gjøre for ikke-klatrere. For klatrere derimot er det det masse vanvittig flotte rissruter. Turen bød også på undertegnedes første møte med klapperslange,-  en riktig stor og feit en også.

Lars  saumfarer rissene på The Sorcerer.
Lunsj på toppen av The Charlatan

Magnus jobber opp ruta Spoky 5.8, The Witch og The Sorcerer i bakgrunnen.
Lars og Lars på 3dje taulengde på ultraklassikeren Airy Interlude 5.10a



...

Tur 16 - 18 Yosemite, Yosemite, Yosemite


Det har begynnt å skorte  på bloggermotivasjonen, og denne oppdateringen er langt på etter skudd. Innledningsvis var noe av motivasjonen å friste venner og familie til å komme på besøk. Det har i grunn funket ganske bra, men nå er det ikke så mange igjen å friste. Siste ut i løypa var familien  Apold/Fiksen fra Boston og deretter Lars fra Elverum. Foruten  strandliv og mountainbiking i Santa Cruz ble det selvfølgelig turer til Yosemite.

Første tur (tur 16) til Yosemite var med Anne Berit, Øyvind, Lars og Jarand. Yosemite er beskrevet før så blir med en kort oppsumemring av hva vi  gjorde + bilder.  Selv om det er sommertemperatur nede i dalen var det fortsatt litt snø igjen  i høyfjellet og kablene på Half  Dome var nede. Ruta opp til Half Dome er blant de mest populære turene i Yosemite med permit  og maks begrensning på 400 besøkende pr dag.  Om sommeren  er det satt opp dobbelt  wirerekkverk,  men om vinteren er wiren lagt ned på fjellet. Med en klatresele og en slynge kan en greit sikre seg opp selv om wirene er nede samtidig som en slipper både permit og køgåing. Med 26 km og 1600 høydemeter er Half Dome er en drøy familietur. Det ble dermed til at bare Sigrunn og Øyvind tok turen helt opp mens Anne Berit og undertegnede gikk en kortere tur med ungene.

Sigrunn på fortoppen til Half Dome. Kabelruta går opp den lyse stripen  til venstre for det største snøfeltet. Sigrunn og Øyvind hadde toppen helt for seg selv den dagen  hvilket er noe ganske enderledes enn å gå turen om somemren.

Øyvind  Fiksen på " vinterbestigning av en av de mest dødelige rutene i Yosemite". (6-7 stykker har mistet livet på den 2-300 meter lange svapassasjen rett før toppen)

Hans nyter utsikten til Vernal Falls
.
Neste dag var det klar for ny  lang fottur opp til toppen av Yosemite falls som er en av verdens høyeste fosser.  Rett ved toppen står det et flott, frittstående spir, Lost Arrow Spire, som er en frisk liten tur. Trass iherdig  promotering/masing var det ingen som var særlig ivrig i å være med ut på spiret så undertegnede  tok turen alene. For å komme ut på spiret må en først gå til toppen av fossen, deretter fire seg ned 60-70 meter og så klatre oppigjen på spiret. Mens en klatrer drar en med seg tauet slik at når en kommer opp så kan man dingle seg over til "fastland" på et stramt tau. Er man riktig, riktig  gal i hode så kan en balansere.  Med tidlig start for undertegnede var planene at  tau fra "fastland" og ut til spiret skulle være etablert  idet resten av gjengen ankom toppen.  Etter å ha fått en nærmere kikk på nåla var det fortsatt ikke overveldende interesse for å prøve lufteturen over, men Magnus og Iver tok turen halveis ut på tauet og kjenne litt på storveggsfølelesen. Det må sies at dette er en sykt luftig tur og der en henger ute i løse lufta  på toppen av en 600-700 meter høy fjellvegg. Det  må vel og innrømmes at undertegnede ikke følte seg spesielt tøff på veien over.

Yosemite Falls: høyeste foss i Nord Amerika med 739 meter. Lost Arrow Spire er  nåla som kan  sees midt i bildet. Half Dome kan sees i bakgrunnen.

Etter å ha klatret opp på nåla returnerer en ved å  dra seg over på tauet.  Turen over har blitt gjort  balanserende på tauet uten noen form for sikring...sykt, sykt, sykt...

.
 Magnus på vei ut over avgrunnen. Fotografen var uvillig til å gå ut til kanten så en ser ikke hvor langt ned det er, men det er ganske langt.




Tur 17: Yosemite igjen

Med vår i Sierra Nevada (dvs norsk sommer) er det knapt noe bedre sted å dra på tur.  Ungene har fått prøvd seg på litt av vært det siste halvåret og jeg hadde overbevist Iver om at det neste naturlige  steget var  selvfølgelig storveggsklatring.  Vel egentlig var det ikke så mye overtalelse som skulle til. Strengt tatt så var det ikke en storveggstur siden det ikke var så mye klatring, men Iver fikk i allefall prøvd seg på teknisk klatring og sovet i portalegde.


Hard man at work. Iver  leder flørste taulengde  på Salate Wall, El Capitan


Iver  nyter utsikten fra portaledgen (hengetelt) 50 meter over bakken .
Iver  fisker fram skoene sine etter en natt i veggen. Storveggsklatring krever ståldisiplin på saker og ting. Absolutt alle ting må klippes inn. Å miste  skoene  høyt  oppe i en fjellvegg er seriøse saker og det går historier om de som har  blitt skadd for livet etter å ha stått dagesvis i slynger  uten sko.


Tur 17 Yosemite

Tredje helge på rad til Yosemite.  Denne gangen med Lars fra Elverum og med turambisjoner et par hakk opp fra det vanlige.  Planen var å klatre  ruta North American Wall: en frisk tur opp den brattere delen av El Cap.  North American Wall var verdens mest krevende storveggsrute da den først ble gått i 1964. På den tida så hadde de ikke klatreseler eller hengetelt og løsningen var enkelt å greit hengekøyer og  et par runder med tau rundt livet.  Prøv å heng deg opp etter et tau rundt livet så skjønner du hva det gikk i.  Førstebestigerne brukte 9 dager. Med dagens utstyr er utfordringene redusert til et nivå hvor en overvektig førtiåring kan ta turen. Vel... iallefall nesten.

Planen var vår var å sove på bakken mens vi bar forsyninger opp til innsteget  og hengte opp tau på de første taulengdene. Deretter sa vi farvel til Terra Firma  med planer om å nå toppen innen 6 dager.  Alt en trenger må selvfølgelig tas med fra bakken så det blir en god del å dra på. Foruten hengetelt og klatreutstyr så  hadde vi med 54 liter vann og 48 bagels. Lars, som er en rutinert El Cap veteran med 6 bestigninger, insisterte dessuten på å ha med liten flaske halvblandet med salt og vann. Også brukt som brekningsmiddel i gamledager. En slurk i ny og ne skal angivelig kompansere for salttapet hvilket sikkert er vel og bra (det kan være nådeløst varmt i veggen).  Praksisen er ikke akkurat noe for sarte ganer og temmelig hardcore etter min mening, men, men man skal jo lytte til vante fjellfolk.

North American Wall innebærer stort sett bare teknisk klatring og vanskeligheten går på å klare å sette sikringer solide  nok til å holde kroppsvekt. Vanskelig teknisk klatring innebærer at det er mange sikringer som bare tåler kroppsvekt og få sikringer som faktisk kan stoppe et fall. Som en skjønner handler slik klatring mye om psyke til  å henge på råtne sikringer samt rutine og effektivitet.

De første fire taulengdene  skal angivelig være de hardeste på North American Wall og det var i allefall 15 år siden undertegnede hadde klatret såpass krevende teknisk klatring. Vi kom oss opp forbi de første vanskelige taulengdene, men det gikk ikke akkurat fort. Det var  fortsatt 21 taulengder igjen til toppen  og motvillig måtte vi erkjenne at vi neppe ville rekke opp på 6 dager. Det er også et seriøst prosjekt å snu i en slik vegg: mande steder er det brattere enn lodderett og  flere av taulengdene traverserer ut til sidene. Vanskelighetene med å snu høyt oppe i veggen kan være minst like store som å fortsette opp.  Tanken på å henge der oppe i solsteiken uten nok drikke var ikke fristende og vi besluttet derfor å snu. Ingen god følelse. Må nok innse at en ikke er like sulten lenger... begynner vel å bli gammel...

Vel vel .... etter å ha kommet over nederlaget fikk vi i allefall noen flotte dager med  leirliv, øldrikking og friklatring....




Bilde fra toppen av andre taulengde


4 taulengde. Lars H psyker seg opp på dårlige sikringer og tar et solid  fall i det en camhook ikke vil samarbeide.
Tilsynelatende kaotisk standplass, men bare tilsynelatende. Lars har full kontroll.
Ved  teknisk klatring går andremann opp på tauklemmer og plukker ut sikringene.
....