tirsdag 27. november 2012

Siste post

Livet i solen er definitivt over. Nå er det bare hverdag, timelister, regn, regn og atter regn. Sukk.

De som vurderer ferietur i USA kan ta en titt på kartet under for oversikt over mulige reisemål. Gule pins markerer steder som er beskrevet i bloggen og røde pins markerer andre stedene verdt å besøke. Ved ankomst California hadde vi en lang "to do" liste som selvfølgelig vokste mens vi var der. Grovt regnet har vi besøkt litt over halvparten av stedene på lista enda vi var ganske aktive på turfronten: vi var på tur mer enn annenhver helg, tilbrakte 60 døgn i telt, 20-30 netter på hotell og kjørte omlag 40 000 km. Vi synes vel vi fikk med oss mye, men enda er det veldig, veldig mye igjen.

Oversiktskart over turdestinasjoner.  En god rute for å få med seg mange av destinasjonen kan være å fly inn til San Francisco og  fly ut igjen fra Las Vegas (ev Salt Lake City hvis Moab besøkes)

Under finnes og en topp 5 liste over våre beste turdestinasjoner. En slik liste er selvfølgelig farget av hva en foretar seg (og hva en liker), men det er et poeng at en "deltar" og ikke bare er "tilskuer". En sightseeing tur med bil til Zion er selvfølgelig flott. Men tar en bryderiet med å komme seg opp i The Narrows, besøke de spisseste toppene, skaffe drakter, tau og permit canyoneringsturer eller telter i "the back country", ja.. da kan en tur hit fort bli den flotteste ferien du noengang opplever. Det var iallefall slik for oss.

TOP FIVE (ikke prioritert  rekkefølge)
  • Moab: mountainbiking og camping ved Bartletts Wash er ett av de absolutt største høydepunktene. En kan ikke dra til Moab uten å leie sykler! Padling på en av de mange elvene er også en garantert høydare. Rafting ned Cataract er dyrt (3-4000 NOK pr pers), men er utvilsomt verdt pengene om man gjør det om våren når vannstanden er høy.
  • Zion National Park: Det beste stedet i verden for canyoneering. En tur dypt inn i The Narrows er et must, likeså en tur opp på en av toppene rundt dalen.
  • Lake Powell. Et besøk til Lake Powells bredder i seg selv er ikke all verden, men med båt eller kajakk kan en utforske de vannfylte canyonene. Det beste er kanskje å leie en vannjet og frese innover i de smale fjellkløftene for full gass. (Leie er dyrt men garantert verdt pengene).  Camping på en øde strand  mellom røde sandsteinsvegger er også ganske OK.   
  • Tulomne Meadows (høyfjellsdelen av Yosemite Nasjonalpark). Dette er sannsynligvis noe av de flotteste fotturområdene som finnes. Høye granittspir og runde domer ispedd enger, sjøer og sandstrender. For fotturer i "the backcountry" er det litt stress med permits. Merk at permits og teltplassene en del steder bli fullbooket opptil 4 måneder i forveien. For å unnslippe permitsmas og folk kan en oppleve noe av det samme i Emmigrant Wilderness lengre nord vest.
  • Red Rocks Canyon.  En klatredestinasjon må med på lista. Flere av verdens desidert mest kjente klatredestinasjoner ligger i California og nabostatene. Lovers Leap (Tahoe), Yosemite, Needles, Joshua Three og Red Rock er alle jevngode destinasjoner. Den beste klatreturen vår var nok til Red Rocks: fritt for jamme riss og plenty av bolter. Selvfølgelig ikke noe minus at nettene kan tilbringes på luksushotell 20 minutter unna i Vegas sentrum  

ANDRE FEM STJERNERS TURMÅL (ikke besøkt)
  • Lava Beds National Park: liten park med et titalls underjordiske tunneler dannet av flytende lava. Tunellene er de "tørre" elveløpene etter underjordiske lavastrømmer og en av de friskeste turene er 2 km lang i en hule sjelden mer enn 90 cm høy  og 30 cm på det laveste.
  • Lassen National Park: flott park med snødekte vulkantopper, store skogsområder, vassdrag, lavasletter og geotermisk aktive områder (besøkt i 2003)
  • Kings Canyon og Seqoia National Park. Flott park sør for Yosemite i Sierra Nevada fjellkjeden. Flott høyfjellsområde som også har plenty av store trær og bjørner. General Sherman (sequoiatre) er  ca 13 meter i diameter og angivelig  "the worlds biggest living thing" (besøkt i 2003)
  • Poynt Reyes. Kystområde nord for San Francisco og ifølge omtale et sted verd å besøke.
  • Burning Man. Ukeslang festival i september hvert år. Samler ca 50 000 deltagere midt ute i en enorm paddeflat  ørkenslette.  Overnatting i telt. Billetter er vanskelig å få fatt i. Burning Man er en slags kunstfestival som samler en mengde ihelrøykte hippier og fullstendig gale mennesker. Muligens ikke en bra familiedestinasjon.
  • The Wave. Spesiell geologisk sandsteinformasjon. Kun 20 personer får lov til å gå de 5 kilometerne inn til området hver dag. Halvparten av plassene deles ut ved loddtrekning 4 mnd i forveien og den andre halvparten dagen før. Permits er svært vanskelig å få fatt i og det er det selvfølgelig ikke uten grunn.
  • Paria  Canyon. En av de flotteste Canyonene i Utah/Arizona og angivelig en av verdens lengste slot canyon turer. 60 km lang. 
  • Havasupai. Indianerreservat i Grand Canyon med fantastiske fosser og turkisgrønnt vann. Havasupai er et av de siste stedene hvor posten fortsatt fraktes frem med esel og turen fra platået og ned i dalen der det bor 300 indianere, er ca 13 km.  Ekstremt vanskelig å få reservert plass.
  • Bristlecone Pine Forest. Verdens høyeste, største  (i volum) og eldste trær befinner seg i California. Ancient Bristlecone Pine Forest er en samling av 4-5000 år gamle trær som vokser høyt oppe på White Mountain øst  for Sierra Nevada. De gamle forvridde trærne ligner mest abstrakte kunstverk og befinner seg i et goldt og øde landskap uten særlig mye annen vegetasjon. Verdens eldste tre finnes her.
  • Owen River Gorge. Kjent sportsklatredestinasjon på østsiden av Sierra Nevada. Skulle selvfølgelig vært besøk.
  • Varme kilder. På østsiden av Sierra Nevada finnes en del varme kilder som vi gjerne skulle tatt en dukkert i, men  det ble aldri noe av.
  • Emigrant Wilderness. Høyfjellsområde i Sierra Nevada. Ikke så ulikt Desolation Wildernesss og Tulomne Meadows, men veldig mye mindre besøkt.
  • Capitola Reef National Park. En liten fin nasjonalpark med fantastiske sandsteinsfjell og lite folk (?). Vi kjørte gjennom parken på vei hjem fra Moab og har definitivt lyst til å dra tilbake hit og gå fottur.


søndag 29. juli 2012

Tur 21 Lake Tahoe, Bodie og Tulomne Meadows

Siste tur. Etter å ha pakket og shippet flyttegods satte vi igjen kursen østover the "high sierras". På programmet stod noen dager med klatring og mountainbiking i Lake Tahoe, besøk i gullgraver/spøkelsesbyen  Bodie og til slutt fottur i Tulomne Meadows.

Lake Tahoe området er først og fremst  kjent som  vinterdestinasjon . Rundt sjøen ligger det et titalls skianlegg  inkludert Squaw Valley som også har  vært vertskap for vinter OL. Lake Tahoe får 4 meter snø hver vinter, har 270 solskinnsdager i året og om sommeren kan man nyte strandlivet i turkisgrønnt vann. 

Vi hadde allerede vært på tur til Lake Tahoe (uten å skrive om det på bloggen) og denne gangen dro vi tilbake til samme sted: Lowers Leap. Lowers Leap er kjent for horisontale kvartsbånd og for femmer-sekser klatrere er det vel så mye interessant her som i Yosemite. Fin campingplass rett ved  feltet var det også.


Magnus på ultraklassikeren "The Line". Ifølge enkelte klatrekjendiser den beste 5.8 ruta på planeten. 3 taulengder.


Vi besøkte en klassekamerat til Hans i Lake Tahoe og her låner Magnus  og Iver  padle boards som er en stor greie her borte.

Etter Lake Tahoe dro vi østover til gullgraverbyen Bodie. Denne spøkelsesbyen  huset på det meste 8000 mennesker og er i dag et historisk museum i nasjonalt eie. Bodie ligger langt ute i hutti heita og i gamledager var det ekstremt dyrt med transport inn hit. Bunker Hill mine er angivelig den rikeste  gullåren som har vært oppdaget og så lenge gullrushet stod på var det plenty av cash til både det ene og det andre. Når gullet tok slutt var det imidlertid billigere å kjøpe nytt enn å transportere ting og tang tilbake til sivilisasjonen. Følgelig ble nesten alt stående igjen ute i ødemarken.

Vinduskikking inn i en av de 65 saloonene som en gang fantes i byen



Siste post på programmet var fottur i Tulomne Meadows, høyfjellsdelen av Yosemite nasjonalpark. Turen gikk via Cathedral Lakes og Sunrise Lakes som er blant de mer populære fotturdestinasjonene i Tulomne. Telting er regulert ved at det kun deles ut et visst antall permits for hver trail head og  Cathedral Lakes er som regel bortbestilt lang tid i forveien. Ved å starte  fra et annet punkt (trailhead) å gå litt utenom stiene kan en egentlig komme seg dit en vil. Vi startet  fra Elisabeth Lake og  etter 4 dagers vandring kom vi uti gjen ved Tenaya Lake.  Etter en dag fikk vi selskap av Magnus sin kompis Zack og faren Pas.


Dag 2. En lang dags vandring  bla via toppunktet (3300moh) til høyre i bildet.

På vei ned mot Upper Cathedral Lake der vi teltet

Camp 2. Cathedral Peak

Middagstid.
Dag 3. Upper Sunrise Lake

Pustepause på svabergene. Utsikt ned til Middle Sunrise Lake og  Camp nr 3

Ved veis ende. Iver bader i Tenaya Lake  nede ved bilveien .



torsdag 12. juli 2012

Tur 20 Moab og Zion

Grand Finale.  Rett nok ikke den aller siste turen, men den lengste både i varighet og kjørelengde - og kanskje den fineste.  Hovedmålet for turen var Moab  som ligger 16-17 timers kjøring fra Santa Cruz. På turprogrammet stod: 2 dager med klatring, 3 dager med fotur, 1 dag med terrengbilkjøring, 2 dager med mountainbiking, 2 dager med canyonering og 5 dager  med kanopadling/rafting. Alt nøye planlagt  selfølgelig. Exelark med reiserute, aktiviteter, tidsangivelser, adresser ble utdelt til reisefølget ved avgang fra Santa Cruz.

På vei til Moab overnattet vi i Havasu City som  har en ganske spesiell historie:  Lake Havasu ligger i The Sonoran Desert og ble til da de bygget en demning i Colorado River. En  kar ved navn McCulloch så for seg at dette stede ville være en flott feriedestinasjon, kjøpte land og satte opp trailerhomes for utleie. Men business'en gikk treigt. Da London Bridge måtte rives så McCulloch muligheten: han kjøpte brua, fraktet den over Atlanteren og bygget den oppigjen ute i ørkenen. Deretter gravde de en kanal slik at brua fikk vann under seg, og vips.. SUKSESS.... Lake Havasu City er  i dag en by på 50 000 innbyggere og McCulloch er formodentlig steinrik. På vei til Moab stoppet vi også for å se på dinosaurspor samt en rask kikk på Grand Canyon.

London Bridge i Arizona

Hans sjekker  forsteinede dinosaurspor.

Etter en halv dag med klatring i Indian Creek, som forøvrig var veldig varmt, dro vi til Canyonlands National Park. Varmt var det her også, og det var bare å tilpasse seg sommerrutinen i Moab med å gjøre ting grytidlig om morgenen eller seint på kvelden og slappe av midt på dagen. Midt på dagen var temperaturen oppå 40 grader, men det gikk i grunn helt greit. Vi har vel begynnt å venne oss til et liv i solen.

Canyonland National Park, Island  in the Sky. Elva nede dalen er  Green River  og renner inn i Colorado River

Soloppgang ved Mesa Arc

Dag 4 var satt av til å kjøre terrengbil. Rundt Moab finner en noe av det mest ekstreme hva  terrengkjøring angår og  stedet skryter av å være det eneste stedet hvor en kan leie spesialombygde Jeeper. Vi leide en slik bil og kort fortalt:  far var euforisk og mor ville helst ikke sitte på.


"Fins And Things". Gradert 4 på en skala fra 1 til 10. Denne ruta kan   kjøres med vanlig serieproduserte terrengbiler, men helst bør du ha  gjort noen ombygginger: dvs  større hjul og større bakkeklaring. Vi paserte en ny og fin Toyota som hang fast påstøtfangeren. Det så ikke veldig billig ut .

Dette ser  ikke så bratt ut, men fra  bak rattet er det VELDIG bratt. Nervepirrende er det og. Har en først har gitt seg utfor en slik skråning er det ingen vei tilbake.




Moab er mest kjent for mountainbiking og  verdens desidert mest kjente mountainbikestier finner du her. Det spesielle er at mange av stiene  går over svaberg eller slickrock i en kan stort sett sykle over alt. Syklingen ved Bartletts Wash var helt fantastisk og utvilsom et av årets største høydepunkter.  Iver har fått seg GoPro kamera og nedenfor ligger en foreløpig sammenklippet film.

 

Magnus og Iver ved  Bartletts Wash. Dette stedet hadde spesielt  jevnt og glattskurte sva.

Sykling i skumringstimen. Vi leide fulldempet sykkel til Iver. Ikke  mye bruk for det aklkurat her, men  gleden over dyrt og fint utstyr skal jo heller ikke  undervurderes (Litt kult var det jo å ha en sykke som var dobbelt så dyr som  fatter'ns)
Leirliv.

Neste dag syklet vi Dead Mans Ridge. Ikke like spektakulært som slickrock sykling, men mer teknisk og like morro.


Dag 8 var satt av til Arches National Park  og fottur/sigthseeing.  Mange har sikkert sett bilder av dissse steinbuene og en tenker kanskje at en og annen slik stein greie ikke er all verden. Vel... buene er  ganske  flotte men like imponerende er nesten antallet: i Arches Nationalpark, som er en liten park,  er det registret 2000  buer! Vi gjorde som de fleste andre turistene og  tok turen opp til de 3-4 mest kjente.

Solnedgang og fullmåne ved Delicate Arch

Ungene nyter stjernehimmelen og mor lager mat.

Soloppgang over teltplassen

Double Arc


Neste post på programmet var kanopadling og rafting i Colorado River.  De førtse 80 kilometerne av Colorado River nedforbi Moab byr på stilleflytende rolig elv og er ideel for kanopadling. Flotte teltplasser, sandstrender, bading og slaraffenliv. Etter 3 dager med padling ble  kanoene våre plukket opp av  en motorbåt og vi hoppet over på en motorisert rafteflåte, Lenger ned, i Cataract Canyon, trenger man definitivt en større farkost da strykene her blant de aller største i hele Colorado River. Vannstanden har imidlertid dramatisk innvirkning og siden det nå var ekstremt lavt vann så var ikke strykene værre enn at aldersgrensen var 8 år. Om våren og i år med mye snø er imidlertid Cataract Canyon en ganske annen greie og de største bølgene er over 10 meter høye. På turen ned Colorado River tilbakela vi ca 160 kilometer og  endte vi opp i Lake Powell (ref tur 3). Turoperatøren hadde fraktet bilen vår ned og samme kveld  dro vi videre til Zion National park hvor vi tilbrakte de siste tre dagene med canyonering, fottur og klatring. Vi har hatt flotte turer til Zion før og denne turen var intet unntak.




Med  lav vannstand i elva var det plenty av flotte sandstrender å slå opp telt på


Cataract Canyon. Ilandstigning og speiding  over det siste store stryket: Big Drop 3. Med lav vannstand var det mange  steiner  som måtte unngås.

Ubuden middaggjest
Backcountry  camping i høyfjellsdelen av Zion National Park. Lagdelt sandstein på alle kanter. Bekkeleie nede til høyre er starten på det som lengre ned blir til Keyhole slot canyon.


Teknisk canyonering i Keyhole Canyon. Canyons graderes på en skala fra 1-4 hvorav dette var en tre'er.  Er man vant med klatring er ikke akkurat de tekniske vanskelighetene  rare greiene. Nede i jettegrytene ligger det imidelrtid  vann som ikke er spesielt delikat og vanndammen som  Hans passerer over var særdeles udelikat. Gammelt vann med råtnende planterester og døde dyr gjør at det stinker avsindig. Ungene fikk servicen av en løpestreng forbi  griseriet mens mor og far måtte vasse over med vann til magen. Yummy.

På vei ut traff vi denne karen. Canyonen er ca en meter brei og Iver løp i forveien og passert  slangen uten å  se den. Godt gjort. Det var en slange på en og en halv meter, men ikke egentlig så dramatisk da det (sannsynligvis) ikke var en giftig en. Dagen etter skjedde nesten det samme en gang til, men denne gangen var det en liten klapperslange som lå under en stor stein som vi måtte klatre over. Ganske praktisk det der med at de lager lyd.

Hans , Iver og særlig Sigrunn syntes ikke det var all verden med vassing i grisvann så de trakk seg fra  neste post på programmet som var Pine Creek Canyon.  Her var det nødvendig med våtdrakt da det er en del svømming /vading.  Magnus og jeg var litt spent da det på parkens nettsider sto en advarsel om at det lå et dødt dyr i en av jettegrytene. Vannet her var ganske rent så sannsynligvis har det vært et regnskyll som har rensket opp. Å fire seg ned i disse canyonene er en absolutt fantastisk opplevelse. Lyden og lyset er helt spesiellt og bølgene i vannet lagre vibrerende lysspill oppover de glattskurte veggen.   Magnus mente Pine Creek var et av høyde punktene på turen.

Magnus i bunnen av The Cathedral , en stor jettgryte hvor vannet har slipt hull i veggene flere stede og dannet huller og buer.

Mens  Magnus og jeg var i Pine Creek Canyon, fant Sigrunn og guttene denne fine badeplassen lenger nede i bekken. Ingenting å si på vannet her og fra fossen kunne en  skli på svaberget ned i kulpen.

Siste post på programmet. Klatring i Kolob Canyon som ligger på Nordsiden av Zion National Park. Dette er  kanskje den råeste ruten undertegnede noen gang har klatret. Svære tak på fantastiske formasjoner  opp en villt bratt vegg: etter å ha klatret 30 meter opp er en 10 meter ut fra startstedet. Navnløs, 5.10a










onsdag 30. mai 2012

Tur 19 Needles


Lars var på besøk i 14 dager og etter et par dager med mountainbiking i Santa Cruz ble det helgetur for alle til Needles sør i Sierra Nevada. Needles er en liten samling med spisse nåler og domer og er først og fremst en klatredestinasjon. Turen opp fra teltplassen til  fjelltoppene er en fin fottur, men  bortsett fra denne fine turen er det ikke så mye annet å gjøre for ikke-klatrere. For klatrere derimot er det det masse vanvittig flotte rissruter. Turen bød også på undertegnedes første møte med klapperslange,-  en riktig stor og feit en også.

Lars  saumfarer rissene på The Sorcerer.
Lunsj på toppen av The Charlatan

Magnus jobber opp ruta Spoky 5.8, The Witch og The Sorcerer i bakgrunnen.
Lars og Lars på 3dje taulengde på ultraklassikeren Airy Interlude 5.10a



...

Tur 16 - 18 Yosemite, Yosemite, Yosemite


Det har begynnt å skorte  på bloggermotivasjonen, og denne oppdateringen er langt på etter skudd. Innledningsvis var noe av motivasjonen å friste venner og familie til å komme på besøk. Det har i grunn funket ganske bra, men nå er det ikke så mange igjen å friste. Siste ut i løypa var familien  Apold/Fiksen fra Boston og deretter Lars fra Elverum. Foruten  strandliv og mountainbiking i Santa Cruz ble det selvfølgelig turer til Yosemite.

Første tur (tur 16) til Yosemite var med Anne Berit, Øyvind, Lars og Jarand. Yosemite er beskrevet før så blir med en kort oppsumemring av hva vi  gjorde + bilder.  Selv om det er sommertemperatur nede i dalen var det fortsatt litt snø igjen  i høyfjellet og kablene på Half  Dome var nede. Ruta opp til Half Dome er blant de mest populære turene i Yosemite med permit  og maks begrensning på 400 besøkende pr dag.  Om sommeren  er det satt opp dobbelt  wirerekkverk,  men om vinteren er wiren lagt ned på fjellet. Med en klatresele og en slynge kan en greit sikre seg opp selv om wirene er nede samtidig som en slipper både permit og køgåing. Med 26 km og 1600 høydemeter er Half Dome er en drøy familietur. Det ble dermed til at bare Sigrunn og Øyvind tok turen helt opp mens Anne Berit og undertegnede gikk en kortere tur med ungene.

Sigrunn på fortoppen til Half Dome. Kabelruta går opp den lyse stripen  til venstre for det største snøfeltet. Sigrunn og Øyvind hadde toppen helt for seg selv den dagen  hvilket er noe ganske enderledes enn å gå turen om somemren.

Øyvind  Fiksen på " vinterbestigning av en av de mest dødelige rutene i Yosemite". (6-7 stykker har mistet livet på den 2-300 meter lange svapassasjen rett før toppen)

Hans nyter utsikten til Vernal Falls
.
Neste dag var det klar for ny  lang fottur opp til toppen av Yosemite falls som er en av verdens høyeste fosser.  Rett ved toppen står det et flott, frittstående spir, Lost Arrow Spire, som er en frisk liten tur. Trass iherdig  promotering/masing var det ingen som var særlig ivrig i å være med ut på spiret så undertegnede  tok turen alene. For å komme ut på spiret må en først gå til toppen av fossen, deretter fire seg ned 60-70 meter og så klatre oppigjen på spiret. Mens en klatrer drar en med seg tauet slik at når en kommer opp så kan man dingle seg over til "fastland" på et stramt tau. Er man riktig, riktig  gal i hode så kan en balansere.  Med tidlig start for undertegnede var planene at  tau fra "fastland" og ut til spiret skulle være etablert  idet resten av gjengen ankom toppen.  Etter å ha fått en nærmere kikk på nåla var det fortsatt ikke overveldende interesse for å prøve lufteturen over, men Magnus og Iver tok turen halveis ut på tauet og kjenne litt på storveggsfølelesen. Det må sies at dette er en sykt luftig tur og der en henger ute i løse lufta  på toppen av en 600-700 meter høy fjellvegg. Det  må vel og innrømmes at undertegnede ikke følte seg spesielt tøff på veien over.

Yosemite Falls: høyeste foss i Nord Amerika med 739 meter. Lost Arrow Spire er  nåla som kan  sees midt i bildet. Half Dome kan sees i bakgrunnen.

Etter å ha klatret opp på nåla returnerer en ved å  dra seg over på tauet.  Turen over har blitt gjort  balanserende på tauet uten noen form for sikring...sykt, sykt, sykt...

.
 Magnus på vei ut over avgrunnen. Fotografen var uvillig til å gå ut til kanten så en ser ikke hvor langt ned det er, men det er ganske langt.




Tur 17: Yosemite igjen

Med vår i Sierra Nevada (dvs norsk sommer) er det knapt noe bedre sted å dra på tur.  Ungene har fått prøvd seg på litt av vært det siste halvåret og jeg hadde overbevist Iver om at det neste naturlige  steget var  selvfølgelig storveggsklatring.  Vel egentlig var det ikke så mye overtalelse som skulle til. Strengt tatt så var det ikke en storveggstur siden det ikke var så mye klatring, men Iver fikk i allefall prøvd seg på teknisk klatring og sovet i portalegde.


Hard man at work. Iver  leder flørste taulengde  på Salate Wall, El Capitan


Iver  nyter utsikten fra portaledgen (hengetelt) 50 meter over bakken .
Iver  fisker fram skoene sine etter en natt i veggen. Storveggsklatring krever ståldisiplin på saker og ting. Absolutt alle ting må klippes inn. Å miste  skoene  høyt  oppe i en fjellvegg er seriøse saker og det går historier om de som har  blitt skadd for livet etter å ha stått dagesvis i slynger  uten sko.


Tur 17 Yosemite

Tredje helge på rad til Yosemite.  Denne gangen med Lars fra Elverum og med turambisjoner et par hakk opp fra det vanlige.  Planen var å klatre  ruta North American Wall: en frisk tur opp den brattere delen av El Cap.  North American Wall var verdens mest krevende storveggsrute da den først ble gått i 1964. På den tida så hadde de ikke klatreseler eller hengetelt og løsningen var enkelt å greit hengekøyer og  et par runder med tau rundt livet.  Prøv å heng deg opp etter et tau rundt livet så skjønner du hva det gikk i.  Førstebestigerne brukte 9 dager. Med dagens utstyr er utfordringene redusert til et nivå hvor en overvektig førtiåring kan ta turen. Vel... iallefall nesten.

Planen var vår var å sove på bakken mens vi bar forsyninger opp til innsteget  og hengte opp tau på de første taulengdene. Deretter sa vi farvel til Terra Firma  med planer om å nå toppen innen 6 dager.  Alt en trenger må selvfølgelig tas med fra bakken så det blir en god del å dra på. Foruten hengetelt og klatreutstyr så  hadde vi med 54 liter vann og 48 bagels. Lars, som er en rutinert El Cap veteran med 6 bestigninger, insisterte dessuten på å ha med liten flaske halvblandet med salt og vann. Også brukt som brekningsmiddel i gamledager. En slurk i ny og ne skal angivelig kompansere for salttapet hvilket sikkert er vel og bra (det kan være nådeløst varmt i veggen).  Praksisen er ikke akkurat noe for sarte ganer og temmelig hardcore etter min mening, men, men man skal jo lytte til vante fjellfolk.

North American Wall innebærer stort sett bare teknisk klatring og vanskeligheten går på å klare å sette sikringer solide  nok til å holde kroppsvekt. Vanskelig teknisk klatring innebærer at det er mange sikringer som bare tåler kroppsvekt og få sikringer som faktisk kan stoppe et fall. Som en skjønner handler slik klatring mye om psyke til  å henge på råtne sikringer samt rutine og effektivitet.

De første fire taulengdene  skal angivelig være de hardeste på North American Wall og det var i allefall 15 år siden undertegnede hadde klatret såpass krevende teknisk klatring. Vi kom oss opp forbi de første vanskelige taulengdene, men det gikk ikke akkurat fort. Det var  fortsatt 21 taulengder igjen til toppen  og motvillig måtte vi erkjenne at vi neppe ville rekke opp på 6 dager. Det er også et seriøst prosjekt å snu i en slik vegg: mande steder er det brattere enn lodderett og  flere av taulengdene traverserer ut til sidene. Vanskelighetene med å snu høyt oppe i veggen kan være minst like store som å fortsette opp.  Tanken på å henge der oppe i solsteiken uten nok drikke var ikke fristende og vi besluttet derfor å snu. Ingen god følelse. Må nok innse at en ikke er like sulten lenger... begynner vel å bli gammel...

Vel vel .... etter å ha kommet over nederlaget fikk vi i allefall noen flotte dager med  leirliv, øldrikking og friklatring....




Bilde fra toppen av andre taulengde


4 taulengde. Lars H psyker seg opp på dårlige sikringer og tar et solid  fall i det en camhook ikke vil samarbeide.
Tilsynelatende kaotisk standplass, men bare tilsynelatende. Lars har full kontroll.
Ved  teknisk klatring går andremann opp på tauklemmer og plukker ut sikringene.
....