Tur 12 Hawaii

Avstanden fra Norge til Hawaii er ganske drøy og selv fra California så er det en fem timers flytur ut i stillehavet. Nå lider vi ikke akkurat under mangel på sol og varme, men vi tenkte det var greit å ta turen mens  vi bor i USA. Turen gikk til Big Island som er den største og yngste øya og planen var å  ta tre netter i telt og 4 dagene  på hotell. Med snorkleutstyr til 5, telt og soveposer ble det litt pikkpakk, men ikke værre enn at vi klarte å få alt i håndbagasje. Litt stolt over akkurat det.

Hawaii er kjent for enorme klimatiske forskjeller innenfor korte geografiske avstander og reklamen skryter av at 11 av verdens 13 klimasoner er representert på øyene. På Big Island er det et solhjørne med 357 soldager i året, mens det også finnes et regnhøl med dobbelt så mye nedbør som Bergen. Høyeste punkt er over 4000 m så snø mangler de heller ikke. Vegetasjonen varierer fra  tjukk regnskog til absolutt livløse lavaområder og alt dette innenfor et område omtrent på størrelse med Rogaland.

Vi hadde singlet ut en strand på sørøstsiden for den første natten, men stemningen var litt lunken da vi ankom til regntunge skyer og grått vær. Mesteparten av Hawaiis kyst består av ville og forrevne lavaklipper og  i vinterhalvåret er det jevnt over støre bølger alle steder. Mange steder er det imidlertid fine tidevannskulper på innsiden av brenningene. I kulpen rett foran teltet vårt oppdaget guttene  en svær havskilpadde som tasset rundt. Det var stor underholdning i mange timer. Regnet holdt seg borte helt til vi la oss for natten, men neste morgen var det nett som å være  i  Bergen.  Kanskje med unntak av at det var 25 grader pluss.Været var ingen hindring for Iver som var ute og snorklet med skilpadda  før resten var ute av soveposen. Det var heller ingen demper at  det løpet av natten var kommet to skilpadder til.

Telting på stranden, Punalu'u Black Beach State Park. Tidevannskulpen med skilpaddene i bakgrunnen. (Klikk på bildet for lysbildefremvisning)

Mating av skilpadde.

Stor havskilpadde (ca en meter lang) på vei mot Iver som tar bildet.  

Iver snorkler med skilpadden  i sprutregnet.

Neste stopp på programmet var Hawaii Vulcanos National park. Innledningsvis hadde vi store forventninger  da det normale er kontinuerlig lavautbrudd som strømmer hele veien ned til havet. Under optimale forhold så kan en  bokstavelig talt komme en armelengdes avstand fra rennede flytende stein !  Desverre hadde lavastrømmen  stoppet opp 2-3 uker i forveien så det ble ingen lava titting. Om natten kunne en riktignok se rødskjæret fra lava i  vulkankraterene, men pga ekstraordinært høyt svovelnivå i lufta kunne en bare se dette på lang avstand.  Det ble med et kort besøk i parken før vi satte kursen mot kysten på nordøstsiden av øya.

Typisk strandsone: ville klipper og veldig store bølger. Laupahoehoe Point Park

Magnus tester lianene i regnskogen.

De siste dagene tilbragte  vi på vestsiden av øya hvor det knapt er nedbør og hvor  mange av de fineste strendene  finnes. Det var stort sett strandliv og  snorkling det gikk i, men det var helt greit: Strendene var  absolutt fantastiske og snorklingen var enda bedre.

Morgenstund i teltleiren, Kapa'a Beach Park

7 havskilpadder har  lagt seg til ro for kvelden

Solnedgang ved teltplassen. Noen minutter etter at dette bildet ble tatt  kom det en stor hval hoppende opp over vannet 300-400 meter fra land. Hvaler trekker ned fra Alaska hver vinter og hvaler så vi nesten hver dag. At de hopper helt opp av vannet så vi bare en gang.

Mahaiula Beach, en av de flotteste strendene vi var på og nesten folketomt.

Mahaiula Beach

Hapuna Beach, en av de mest kjente strendene på Big Island. Perfekt sandstrand, men litt mere folksomt enn de fleste andre strendene

Fisken Iver  sjekker forholdene ved Kahaluu Beach Park

Kealakekua Bay går for å være den  beste snorkledestinasjonen på øya. Stedet har ikke veiforbindelse så for å komme hit leide vi kajakker. Ved ankomst tråkket Sigrunn på en slags langpigget kråkebolle og endte opp med 70 (!) pigger i foten. Piggene lar seg ikke fjerne pga. mothaker, men siden de er av kalsium løser de seg opp etter 3-4 dager. Men, men... Sigrunn har jo født 3 barn så dette var ikke noe å tyte for.

Fisk fantes i alle fasonger og farger men disse var de enkleste å ta bilde av da de likte seg passe langt fra  fotograften.

Hans dupper rundt med redningsvest og dykkermaske i Kealakekua Bay

Sigrunn og Iver kulern ved hotellpoolen.

Tur 11 Death Valley, Red Rocks Canyon og Las Vegas

Det ble en litt annerledes nyttårstur i år. Vi droppet snøen og reiste sørøstover mot sol, ørken og neon. Første stopp på turen var Death Valley med telting, bål og sandboarding på agendaen. Temperaturrekorden i Death Valley (56,7 C) ligger en drøy grad under verdensrekorden (Libya), men Death Valley er er ifølge amerikanerne "on average the warmest place on earth". Tørt er det og med gjennomsnitt 14  "våte dager" i året så blir selv en østlending imponert. (Det kan nevenes at  "våt dag" regnes som en dag med mer enn en tidels millimeter nedbør).

Death Valley er et svært område og det er store avstander med  grusveier av variabel standard. Vi dro først inn inn i den nordlige delen og til Eureka Dunes som ligger et godt stykke ut i hutta heita. Planen var å prøve sandboarding - det var jo tross alt tida for ski og den slags. Snikker Andersen hadde for anledningen formlimt 2 lag kryssfiner under dekket på bilen natta før avreisen og etter litt finpuss med saga  på parkeringsplassen var vi klar.

På vei opp Eureca Dunes i ettermiddagsola
(Klikk på bildet for lysbildefremvisning)

Snikker Andersen tester  designen

Iver på sandboard

Fotspor i sanden

Pause nær toppen etter at sola har gått ned

Terrenget i Death Valley nasjonalpark er mer kuppert enn navnet skulle tilsi og høyeste fjell er ca 3300 moh og laveste punkt er 86 muh. Det er store avstander og endeløse monotone landskaper med stein og støv. Death Valley er kjent for spesielle lysforhold i ved soloppgang og solnedgang og stedet har angivelig en av verdens klareste stjernehimmeler (det er ingen byer eller lysforurensninger i nærheten og 0 luftfuktighet).  Når natta kom ble det temmelig kaldt og flere trakk i soveposen  før bålveden brant opp. En tidlig kveld var forsåvidt greit  for han som hadde tenkt seg ut på tur for å se soloppgangen fra sanddynene.

Tidlig morgen i Death Valley

Dagens første solstråler  når teltplassen. Det var mildt sagt jævelig kaldt og faktisk så ille at Iver uoppfordret spurte om å få stilongsen på. Det kan vi aldri huske at har skjedd før. Vi tror nattetemperaturen var ned mot 10 minusgrader.

Sigrunn og Iver prøver å holde varmen mens de venter på at syvsoverne skal stå opp.

Etter å ha lidd oss gjennom en kald morgen satte vi oss i bilen for å dra til the Racetrack, en uttørket paddeflat saltsjø som er kjent for store steinblokker som på mystisk vis beveger seg langs bakken og etterlater lange spor i flate bakken. Vi begynte imidlertid å få nok av grusveier og vaskebrett så vi droppet Racetrack og dro istedet direkte til Furnace Creek som er "sentrum" i Death Valley Nasjonalpark. Rundt Furnace Creek finner en de mer populære attraksjonen som Badwater (laveste punkt, 86 muh), Devils Golfcourse og Artists Palette. Som gode amerikanere kjørte vi fra sted til sted og knipset i vei.

Roadside attraction: Devils Golfcourse - en uframkommelig ørkenslette med svære saltformasjoner

Badwater 86 muh. Til forveksling likt en skitur på Ustevann.

Neste stopp på turen var Las Vegas hvor vi skulle bo på hotell, se nyttårsfyrverkeri og klatre i Red Rocks Canyon som ligger 15-20 minutter fra Las Vegas sentrum. Red Rocks viste seg være fantasisk bra: vanvittig klatring på godt sikrede ruter i alle vanskelighetsgrader. Vi hadde tre dager med klatring, men det var selvsagt altfor altfor altfor lite. Selv rundhåndede bestikkelser, tresifrede dollarbeløp og stille hulking under puta var ikke nok til å overbevise resten av familien om at vi burde droppe byvandring  til fordel for klatring. Det var imidlertid litt trøst i at Magnus etter en dag med tråkking  i Las Vegas erkjente at det hadde vært bedre  å bruke dagen i Red Rocks.

Vi har vært i Las Vegas to ganger tidligere og vært avmålt begeistret for byen. Denne gangen hadde vi tid til å se litt mer enn innsiden av store hoteller og konkluderte vel med at Vegas ikke er så værst likevel. Det er en by hvor ingen midler skys for å  imponere eller tilrekke seg oppmerksomhet: det være seg arkitektur, gateartister og sprell fra handelsstanden.

Red Rocks Canyon

Gamlefar viser glemte kunster (5.10c, on sigth)

Magnus var nære på å klatre en 5.10d rute (7-), men på denne her måtte han henge i tauet. Selvfølgelig med en viss tilfredshet hos gamlefar som er vel vitende om ydmykelsen som snart kommer.

Trestjerners, 5.10c, 25m, dønn jevn.

 Urban Las Vegas: Bellagio med en liten kunstig sjø og  bymiljø fra Sør Europa.

Iver slapper av i boblebadet på hotellet

Om kvelden var de beinhardt hasardspill på hotellet.

Nyttårsfyrverkeri: OK+. The Strip (hovedgaten) stenges av for biltrafikk nyttårsaften og med 300 000  menesker ute på denne ene gaten fant vi det best å se fyrverkeriet fra hotellet.

Tur 10 Yosemite Backcountry

Vi har vel egentlig vært innstilt på at vinteren har kommet  og at turaktiviteten jekkes ned ett hakk - ikke fordi det ikke er kjekke steder å dra, men fordi vi ikke har utstyr for å være i snøen (ski) og det blir litt langt for en helgetur dit det er skikkelig sommer. (Med 12-15 grader og sol hver dag så er det ikke så værst i Santa Cruz heller)

Vanligvis ligger er det plenty med snø i fjellene på denne tiden, men i år  har det vært rekordlite. Da webkameraene i Yosemite viste snøtomme fjelltopper og værmeldingen bare viste sol, var det liten grunn til ikke å pakke tursekken. Turforslaget  ble møtt med avmålt entusiasme av resten av familien så det ble en solotur denne gangen også. (Kanskje ikke helt upåvirket av at værmeldingen sa - 14 grader om natten). Med det utgangspunktet var det like greit å jekke opp ambisjonsnivået og ta en lengre tur "into the backcountry". Med start i Yosemite Valley (1200moh) og opp over passet  ved Red Peak (3100 moh) ble det en variert rundtur på drøyt 80 km. Noe av det flotte med Yosemite er det fantastisk varierte landskapet og turterrenget varierte  mellom trange daler med glattslipet granittvegger og perfekte fosser, dype skoger, store breslipte granittflater og  høyest oppe: snødekt høyfjellslandskap.

Utsikt til baksiden av Half  Dome som er en av de karakteristiske domene i Yosemite. Lengre sør og vest  finner en spisse og forrevne fjell som ikke har vært under isen.

Det er masse svartbjørn i Yosemite og etter en halv dags vandring støtte jeg på dette skiltet. Må nok innrømme at det streifet tankene  når jeg krøp ned i soveposen om kvelden. Rangerne hadde også advart meg om at bjørnene ville være mer nærgående  på denne tiden pga  lite mat.

Vintern var kommet og elver og vann var i ferd med å fryse til.

 

Etter å ha kommer opp fra dalen gikk ruten over  store breskurte områder.

Bilde fra dag 2. Mye av denne dagen  gikk med til å vasse i 20-30 centimeter dyp snø

Bilde nedforbi turens høyeste punkt: Red Peak Pass

Ottoman Lake

Skogbranner er vanlig i Sierra Nevada og  turen gikk gjennom et par små utbrente områder. De store trærne bli gjerne stående igjen som halvt oppbrennte  skulpturer. Bildet over er de forkullede restene etter et stort tre. "Skulpturen" på bildet  var kansje 6-8 meter høy og et par meter bred.